mandag 24. oktober 2011

Hva er meg?

Livet er weird. Jeg takker og bukker dypt for min egen hjerne som tydeligvis vet hvordan den skal klare seg selv om resten av kroppen trekker seg. Jeg klarer ikke lese til prøver, orker ikke gjøre lekser. Jeg prøver, men det stopper liksom opp. Jeg bare enten sovner, eller begynner å gråte. For så å sovne. Men uansett så ser det ut til at min flinke lille hjerne har nok informasjon, for den har gitt meg toppkarakterer på de fleste prøvene. Sånne ting gjør jo deler av livet litt enklere.

Jeg var hos rådgiver idag. Han ville diskutere fremtidsplaner med meg. Jeg begynte å le. Hvordan kan de forlange at jeg skal teke to år fremover i tid, når jeg senest for 21 timer siden lurte på om jeg fortsatt ville være her om to dager? Jeg later som om alt er fint. At jeg gleder meg til utenlandsstudiene. Jeg gjør det også, på en måte. Gleder meg til å slippe unna alle menneskene jeg omgir meg med, gleder meg til å ikke se de skuffede ansiktene deres hver gang jeg har bevist at jeg ikke klarte det jeg prøvde på. Gleder meg til å sitte på et sted langt, langt borte uten en sjel som vet. Jeg gleder meg til å være den jeg vil være, uten dømmende blikk, og ikke trenge å være den Adriadne, den jenta som alle må passe på.

Man blir liksom fanget. Fanget inni seg selv. Vennene dine er vant med og dermed forventer at du er slik og slik. Bekjente mener du skal være sånn og sånn. Lærere forlanger at du gjør ditt og datt, så lenge det er et slik inntrykk de har av deg. Hvorfor skal det være så utrolig vanskelig å bryte ut av den boblen? Å vise alle at "Nei, vet dere hva. Det der var visst ikke helt meg alikevel, la meg nå vise dere en ny side. Den jeg tror er den riktige". Men det går liksom ikke. Jeg får det i det minste ikke til. Hvorfor får vi det ikke til? Er vi virkelig redde for hva vennene våre kommer til å si hvis det viser seg at vi har holdt noe inne, noe vi ikke egentlig visste vi holdt inne engang.
Hvor mange har ikke en eller annen gang tenkt: "Hvis de bare ikke hadde kjent meg før, hvis jeg kunne bli kjent med de igjen på nytt uten at de visste noe som helst om meg, så kunne jeg vist de. Da kunne jeg prøvd å være den jeg tror jeg er, Være meg!" Jeg tenker ihvertfall dette ganske ofte. Kanskje fordi jeg regelrett er feig, eller kanskje fordi det samfunnet jeg lever i har vist meg at det ikke er lov å plutselig bryte med det vante, og prøve å se om noe annet kanskje er mer meg.
Hvordan kan man vite om hva som er meg i en alder av 17 år? Ihvertfall når disse 17 årene kun har vært fylt opp av meningsløst skvip, som ikke har gjort mye for å teste muligheter og finn dæ sjæl søking?

Nå skal jeg dytte i meg et oreokakestykke, og overse skyldfølelsen og den snikende kvalmen. Kanskje kakespising faktisk er en liten del av meg? Også skal jeg sove. Soving er desidert en del av meg!

4 kommentarer:

  1. KJente meg så igjen i det du skrev der!

    SvarSlett
  2. Veldig godt skrevet innlegg, jeg forstår mye av det du skriver om! Bare husk at de fleste har mange sider av personligheten sin, noen liker man best å holde for seg selv, andre passer best når man er med f.eks. venner. Det betyr ikke nødvendigvis at man er falsk eller "en annen" når man er med venner, rett og slett at man er et vanlig menneske med flere sider. Alle disse sidene er deg! Med årene kommer nok større forståelse rundt identitet, det opplever hvertfall jeg.

    SvarSlett
  3. Anonym: Ja, det var det jeg håpet på da, at jeg kom frem til andre med samme type tanker! :) Tusen takk for at du tok deg tid til å lese! :):)

    SvarSlett
  4. TINK: Tusen takk! Du aner ikke hvor mye det betyr at jeg faktisk får respons på det jeg skriver! :):)
    Ja, jeg håper ting kommer litt i perspektiv etterhvert, og at jeg snart får litt mer orden i rekkene.

    SvarSlett