mandag 26. september 2011

Da kommer det til å bli bra

Så, dagen igår gikk ikke så bra alikevel. På kvelden kom tankene, og den stikkende vonde følelsen igjen. Den følelsen er så velkjent, så god, så trygg, så fæl og så  vond. Alt på en gang. Følelsen av å være på helt feil sted, med helt feil mennesker. At ingen her noengang kommer til å forså, hverken hva som er viktig for meg, eller meg i det hele tatt.Huset vårt føltes klaustrofobisk, og jeg måtte finne en utvei, fort. Først stoppen jeg foran brettet vi oppbevarer alle knivene på. Jeg skulle til å velge en, men smerten ble for overveldene. Jeg sank sammen i en klump på gulvet, og lå der en god stund. "Nå er det faen ikke mer igjen å leve for" var tankene som svirret rundt og rundt i hodet mitt. Det ble endel gråte-risting, litt i ørska, før jeg tok frem mobilen og sendte en melding til ei venninne som vet litt, for å spørre om hun var hjemme. Elsk på venninner som har egen hybel. Jeg pakket en ekstra t-shorte til dagen etter, og tok beina fatt en gang etter midnatt. Jeg ville sove, hun ville snakke. Hun snakket, jeg halvsov. Hun ville ha meg innlagt noe sted, fordi hun brydde seg om meg, sa hun. Hadde jeg brydd meg om noen, tror jeg ikke jeg ville lagt de inn på mentalsykehus. Jeg har jo time meg psykolog på onsdag, og da kommer det til å bli bra.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar