Haha, i dag fant jeg ut at mitt blogginnlegg Hva er meg? er publisert på blogit.no, og jeg faktisk har fått noen nye lesere. Nå fikk jeg litt lyst til å oppdatere på alt det nye som har skjedd i det siste. Skriver i kveld, eller i morgen. Lover! Nå er jeg litt sånn
-Unnskyld for null bilder i dette innlegget.
Har lest alle innleggene dine her på blogspot og jeg må si at jeg på en måte kjenner meg igjen i din situasjon. Jeg gråter ofte og noen ganger har jeg bare lyst til å låse meg inne på et rom og aldri komme ut igjen, men jeg tørr ikke å vise det til noen. Noen tror ikke det er alvorlig i hele tatt. Foreldrene mine vet ikke om det en gang. Egentlig er det ingen som vet det, bare en som jeg har sagt cirka 10% av sannheten og det er ikke det værste, men uansett så føler jeg meg nesten alltid alene...
SvarSlettAnonym: Takk for at du legger igjen en kommentar :) Jeg også gråter hele tiden, men det har gått så langt at jeg ikke klarer å skjule det lenger. Jeg gråter på skolen, gråter i byen, på bussen, overalt. Men jeg begynte slik som deg. Hva andre tror er alvorlig og ikke skal man ikke bry seg om, det har jeg lært. Jeg ville snakket til helsesøster eller en annen fagperson. Kanskje de mener du hadde hatt godt av en psykolog eller annen fagkydig :) Jeg vet at det er supervanskelig å oppsøke hjelp, men når du først har gjort det, angrer du ikke!
SvarSlettHar det som deg, bortsett fra at psykologen min begynner å få vite endel. Det er ingen andre jeg kan snakke med. Litt derfor jeg begynte å blogge også, for å se om det var andre der ute som trengte litt hjelp på veien, og som føler seg helt alene i hele verden. At ingen er som seg selv liksom, og ingen kan forstå. Ikke bare at man er lei seg, men alle andre ting også. Håper du finner ut av dette, og får den hjelpen du trenger :) Klem Adriadne