Også ble man dumpet da. Min første kjæreste. Den første jeg hadde følelser for. Et par måneder gikk det før han fant ut at det ikke var noe han ville fortsette med.
Han dumpet meg på en ganske så feig måte. Vi var på fest hos hans venner langt ute i skogen, og jeg hadde drukket mye mer enn jeg burde. Plutselig bare setter han seg ved siden av meg og sier at han ikke har følelser for meg lenger, og at han hadde noen som kunne kjøre meg hjem ventende utenfor. Så ditchet han meg helt. Med god hjelp fra hans bestekompis fikk jeg ringt venninnene mine som kom den 50 minutters lange veien for å hente meg midt på natten. Etter det har jeg fått høre fra kompisene hans at han er lei seg pga han har mistet meg, men ikke vil ha mer med meg å gjøre. Snakke med meg har han heller ikke så veldig lyst til. Kul fyr altså. Nå har det gått en uke, og jeg har klart meg overraskende bra.
De to første dagene tilbrakte jeg sammenkrøllet i ballformasjon i senga. Første dagen hos ei venninne, og andre dagen helt alene. Man blir ganske så sliten etter to dager med konstant gråting, og det var da jeg sa: Nei, dette er ikke verdt det. Jeg dro på fest den kvelden, og selv om jeg drakk lite og dro forholdsvis tidlig, så hadde jeg en veldig bra kveld med gode venner, og fikk noen nye. Det hjalp veldig mye på humøret, og fikk meg til å sette ting i perspektiv. Han var feig, han ville ikke engang forklare seg. Men jeg ønsker fortsatt å beholde vennskapet med denne gutten. Og å få han til å innse hvor mye han egentlig savner meg, og hvor bra jeg faktisk er. Hahaha. Så en plan har vi laget!
Det er over en uke siden jeg har hørt noe som helst fra han, og i går tok jeg steget og addet han på facebook igjen. En fornøyd Adriadne så at han godtok etter et par timer. Så da er vi offisielt venner. Nesten. Neste steg er at jeg imorgen kveld en gang skal ringe han og høre om han kan snakke en liten stund. Så skal jeg forklare han at siden han er en av de jeg egentlig stoler på, så er det så trist å miste han helt, og ifra min side ihvertfall så vil det gå helt fint å bare være venner. Og at jeg fortsatt vil spille biljard! Jeg har tenkt ut nøye hva og hvordan jeg skal si ting, uten å gå videre inn på det. Det vil gi litt for mye opplysninger om meg og han. Ihvertfall så skal jeg være den kule jenta som faktisk er kapabel til å være god venn uten å være hverken bitter, sjalu eller klengete. Litt klengete er dette kanskje, men, det må til føler jeg. Hvis han ikke er enig med meg om dette, så skal jeg selvfølgelig aldri plage han igjen, og jeg vil ikke ha noe problemer med å forstå dette. Men jeg tror faktisk han vil være enig, og da neste gang vi møtes så skal han jammen få se hvor bra jeg er, og hva han har mistet. Jeg tror jeg helt fint vil klare å være kun venn med han, selv om håpet er at han skal be på sine knær om at jeg skal bli hans igjen. Noe jeg selvfølgelig ikke kommer til å bli, da jeg ikke er den som gir flere sjanger noe mer. Har brent meg for mange ganger på det der.
Så ønsk meg lykke til mens jeg legger ferdig min plan og lader opp med power break up musikk!
Adriadne.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar